Av Ida Habbestad
Et tyvetalls mennesker hadde stått tidlig opp den 4. september for å for å være
med på kransenedleggelsen ved Nina og Edvard Griegs grav på Troldhaugen. Her tonet
nestlederen i Troldhaugens venner – Torbjørn Wilhelmsen – flagg for dagens fokus,
gjennom følgende ord:
“Når vi markerer hans dødsdag for 100 år siden, er det nettopp fordi Grieg lever.
Således fremstår dagens begivenheter i en kolossalt paradoks. På pianokrakker
over den ganske verden sitter store og små og spiller hans små og store komposisjoner
hver eneste dag. Ser vi i platehyllen, finner vi rikholdig utvalg med innspillinger
av Griegs musikk. Skriver du ”Edvard Grieg” på en søkemotor på Internett, får
du 142.000 henvisninger.
Hans uttrykk var så genialt og fundamentalt, at det han skapte fortsatt er gjenstand
for nyfortolkning og forskning. Hans dødsdag i dag den 4.september 2007 er derfor
først og fremst en markering av den LEVENDE Edvard Grieg.”
Sørgemarsj og barnesang
Dette var et poeng som skulle bli belyst gjennom hele dagen. På forhånd var det
en forsiktig bekymring i Grieg 07-staben: ville publikum stille opp for å ta del
i markeringen? Bekymringen viste seg å være unødvendig – og vi tolker det som
et uttrykk for at Wilhelmsen hadde rett.
For i Byparken møtte et stort antall bergensere opp for å høre blåserne fra Bergen
Filharmoniske Orkester og Forsvarets Musikkorps Vestlandet fremføre Edvard Griegs
Sørgemarsj over Rikard Nordraak – behørig foran statuen av Edvard Grieg.
Deretter takket styreleder i Grieg 07, Herman Friele for komponistens mange bidrag
til Bergen og til landet, før han avsluttet humoristisk slik Camilla Fosse beskiver
i
denne artikkelen i BA.
Videre la han ned en krans ved Grieg-statuen, før tiden var inne for de unges
markering av dagen. Bunadskledde Liv Hedvig Hansen fremførte en ”Ku-lok” som ganske
sikkert ville rørt Grieg, og en gruppe barn fra Ulsmål skole sto for en entusiastisk
fremføring av ”Fola fola Blakken”, før Rolf Seldal avrundet det hele med sitt
spill slåttetrommer.
Seldal ledet an veien til Permanenten hvor Grieg for 100 år siden lå på “Lit
de parade”. Her kunne publikum få skrive sin hilsen til komponisten i en minneprotokoll.
Minnesamvær
Det er døden vi minnes i Septemberfestivalen (se programerklæringen
her), og under Minnesamværet i Permanenten var døden tema for en rekke innlegg og
foredrag.
Her beskrev Eilif B. Løtveit Griegs siste sommer, hans død og begravelse; blant
annet fortalte han historien om hvordan sykepleieren ved Griegs sykeleie beskrev
at Grieg like før han åndet ut, satte seg opp i sengen og gjorde et ærbødig bukk.
Sigurd Sandmo snakket om Griegs engasjement for legaliseringen av kremasjon i
Norge, May Kristin Røen i Bergen kirkelige fellesråd fortalte om trender og påvirkninger
på kirkegårder i dag, og Gunnar Danbolt snakket om døden i kunsten.
- En kirkegård er preget av historien, fortalte May Kristin Røen i Bergen kirkelige
fellesråd om foredraget sitt.
– Kirkegårder er kulturminner, der historien avspeiles. I foredraget mitt fortalte
jeg om hvilke trender jeg ser i samfunnet i dag når det gjelder utviklingen av
kirkegårder.
Røen tror nemlig at tradisjonene vil forandre seg – slik de også gjorde på Griegs
tid:
- Med bakgrunn i den trendforskingen som pågår i dag, tror jeg at vi vil se en
endring i tiden fremover. Vi vil få alternative kirkegårder med ulike avdelinger
– der noen er preget av en tilpasning til andre religioner, eller på andre måter
tilpasset dagens samfunn.
- Vi lever dessuten i en tid med større informasjonsbehov, blant annet er det
mange i dag som engasjerer seg i slektsforskning, og jeg tror at vi i fremtiden
vil se en større tilrettelegging av informasjon – både på kirkegårdene og på internett,
sa Røen.
Evig lys
Senere på dagen kunne Eilif Løtveit ønske Det Norske Solistkor velkommen - til
sin første konsert noensinne på Troldhaugen.
Her presenterte Grieg Force-ensemblet utdrag fra sin nye CD, bestående av Griegs
korverker, og blant annet fremførte de hans siste verk: De fire salmene.
"Når han setter kunstnerisk sluttstrek med salmene, er det i og for seg en selvmotsigelse.
Salmene representerer ingen avslutning, men heller en åpning mot nye klanger og
nye tanker - en ny tid" sto å lese i programomtalen av verket.
Solistkorets nye CD har fått flere glitrende kritikker, blant annet fra Ståle
Wikshåland, som nylig skrev om koret i Dagbladet: ”Aldri har et norsk kor vært
bedre – her kan alt skje!”.
Wikshåland berømmet også koret for at de i konsertsammenheng gjerne tar frem
nyere musikk. Det gjorde de også under denne konserten – med verkene ”Wind horse”
av Takemitsu, ”Die Erste Elegie” av Rautavaara – og, ikke minst, György Ligetis
”Lux Aeterna” – Evig lys.
Tog av fakler
Som en naturlig forlengelse av konserten ble publikum fraktet i busser til Håkonshallen.
Herfra gikk fakkeltog med Forsvarets Musikkorps Vestlandet i spissen til hovedinngangen
til Grieghallen.
Her holdt Bjarte Hjelmeland appell – i rollen som Edvard Grieg.
”Dere feirer at jeg har vært død i hundre år. Ja, er det ikke typisk for dere
bergensere? Å feire at en mann er død! Som død har jeg vært god nok. Men i levende
live?” sa Hjemeland i talen, og henviste til flere episoder der Grieg slet med
å få gjennomslag for sine ideer i Bergen.
Og likevel; selv om han stadig reiste ut, var det Bergen han stadig søkte tilbake
til:
”Ulykken er at en norsk kunstners skapende virksomhet bli rykkevis og uharmonisk
på grunn av de famlende forhold. Derfor kan jeg på en måte forstå dem som har
klarhet nok til å vende Norge ryggen og bli europeiske. Men jeg kunne ikke det.
Nei, aldri! Jeg hadde dessverre et hjerte.”
Kvelden ble avsluttet i Grieghallens foajé, der China National Chinese Orchestra
i samspill med norske musikere (fløytist Steinar Ofsdal, sopran Bodil Arnesen
og fiolinist Catharina Chen) fremførte kinesiske folketoner og komposisjoner av
Edvard Grieg.